Under primærvalget mottok Alberto Fernández, presidentkandidat for opposisjonspartiet el Frente de Todos, 49% av stemmene, mens Mauricio Macri, den sittende presidenten og kandidat for partiet Juntos por el Cambio, mottok 33%. Hvis samme stemmeadferd gjentas under valgdagen den 27. oktober, vil Fernandez bli valgt som president uten behov for andre valgrunde.
Etter valgets resultater er det to sentrale spørsmål som bør adresseres. Først, hva handler egentlig primærvalget (PASO) i Argentina om? Og ikke minst, hvem er de to kandidatene som kjemper om å bli Argentinas neste president?
PASO - en stor offisiell meningsmåling
PASO ble innført i 2011, med hensikten at partiene skulle avgjøre sine interne sammensetninger på en mer åpen og demokratisk måte. Hvis det finnes to eller flere personer som ønsker å representere partiet i de nasjonale eller lokale valg, fungerer PASO som instansen der disse kandidatene kan konkurrere mellom hverandre om hvem som skal representere partiet i første valgrunde. Men hva skjer hvis partiene bare har én kandidat? I slike situasjoner er staten uansett forpliktet til å organisere og gjennomføre et primærvalg. I disse tilfellene blir ikke primærvalget en måte å løse intern splid i partiet, men i stedet en stor offisiell meningsmåling for befolkningens politiske ståsted.
Dette var det som skjedde 11. august. De interne sammensetningene i partiene var da mer eller mindre allerede bestemt. Valget ble derfor til en stor meningsmåling da 72% av stemmeberettigede avla sin stemme. Historisk sett har valgdeltakelsen i første valgrunde, altså valget som skal avholdes i oktober, ligget på rund 80%. Med disse resultatene og valgdeltakelse er det svært usannsynlig at Macri vinner i første valgrunde. Med andre ord skal det et politisk jordskjelv til for at velgerne skal forandre seg drastisk nok til at Macri kan bli sittende som president etter valget i oktober.
Forretningsmannen som vil styre Argentina som ett av sine selskaper
Mauricio Macri er en forretningsmann fra en familie som har bygd sin formue først fra å gjøre handel med diktaturet (1976-1983), og deretter fra privatiseringsprosessen som ble iverksatt av de neoliberale regjeringene (1989-2001). Macri startet sin politiske karriere innenfor fotball som president i fotballklubben Boca Juniors. Senere opprettet han sitt eget parti og ble valgt som ordfører i Buenos Aires. Macri er en forretningsmann som ønsker å styre staten som et selskap, basert på kriterier som meritokrati og individualisme på bekostning fagforeninger, politiske partier og andre politiske grupperinger.
Macri var den første som klarte å overvinne, gjennom demokratiske valg, de venstre-orienterte kreftene som hadde regjert ubeseiret gjennom 15 år i Latin-Amerika. Det var kanskje på grunn av dette, samt Argentinas store betydning i regionen, at Macri raskt tok en ledende rolle i kampen mot «Latinamerikansk populisme». Dette innebærer avviklingen av plattformer som CELAC og UNASUR, aggresjonen mot Venezuela, Bolivia og Cuba, og økende relasjoner til USA. Under Macris regjering har Buenos Aires blitt vert for viktige internasjonale møter i Verdens Handelsorganisasjon og G-20. Macris utenrikspolitikk var rettet mot å knytte landet til Det internasjonale pengefondet (IMF) og som resultat fikk Argentina innvilget det største lånet noen gang gitt i IMFs historie. Til gjengjeld måtte regjeringen forplikte seg til innføringen av en rekke reformer, blant annet at statskassen skulle bli overvåket av teknikere fra IMF. Som resultat av dette har staten mistet sin selvstendighet når det kommer til økonomisk politikk.
Macri knyttet gass’ og strøms priser til dollar noe som førte til økende matvarepriser og inflasjon, og forverret levevilkår til millioner av mennesker. I tillegg, som et resultat av den vilkårlige åpningen for import, har tusenvis av små og middelstore forretninger måtte stenge, arbeidsledigheten har økt samt som fattigdom. Høyresidas feilaktige økonomiske politikk under Macris regjering har ført til forverring av de negative tendensene som han arvet fra den forrige regjeringen, spesielt siden Macri nedprioriterte den offentlige velferdspolitikken implementert under Kirchnerismen (2003-2015).
Folk feirer valgets resultater i Buenos Aires. Foto: Facebookside M.A.F.I.A
Alberto Fernández - en mer moderat stemme for venstresiden
Alberto Fernández hadde en sentral rolle i de første årene med de venstre-orienterte progressive regjeringene i Argentina mellom 2003 og 2008. Senere ble han mer kritisk mot regjeringen til Cristina Fernández de Kirchner, og motarbeidet flere av Kirchners mer radikale tiltak, som for eksempel skattelegging av soyaeksportører og loven mot kommunikasjonsmonopol. I begynnelsen av 2019, da de negative konsekvensene fra Macris økonomiske politikk hadde blitt spesielt merkbare, valgte Kristina Kirchner å trekke sitt kandidatur som president og isteden stille som Fernández sin visepresident. Dette til tross for at hun var den mest overbevisende politiske skikkelsen i Argentinsk politisk spekter. Hvorfor valgte hun å gjøre dette?
Selv om Kirchner var (og kanskje fortsatt er) den mest profilerte politikeren i landet, vekker navnet hennes også mye motstand hos middelklassen. Selv om Kirchner ville fått mange stemmer, hadde det mest sannsynlig ikke vært nok til å vinne presidentvalget. Kirchners beslutning om å stille som visepresident for Alberto Fernández må tolkes ut fra det. Fernandez er en moderat politisk figur som appellerer til sektorer som har vært skeptiske til Kirchner.
Alberto Fernández foreslår en ny satsing på den nasjonale industrien for å skape nye arbeidsplasser, reversere lønns- og pensjonskutt implementert av Macri-administrasjonen og redusere strøm- og gassprisene. Han har også bemerket at han vil betale gjelden til IMF, men at han vil kreve tilbake selvstendigheten som Macri har gitt fra seg når det kommer til styring av landets økonomi.
Utenrikspolitisk har Fernández markert seg positiv til å reetablere de gode relasjonene mellom latinamerikanske stater i stedet for å fokusere på nærhet til USA. Dette betyr, blant annet, å styrke UNASUR og fordømt den politiske heksejakten mot Lula, Rafael Correa og Kirchner selv. Han har allerede kritisert Bolsonaro, som han mener er rasist, kvinnehater og unnskylder tortur, og er med i kampanjen Lula Livre (Frihet til Lula). Når det kommer til Venezuela har han kritisert Maduros regjering, som han mener har stått bak institusjonell nedbryting av demokratiet og pådratt seg autoritære tendenser. Samtidig har han erklært at han er imot militær innblanding og støtter forslaget om dialog initiert av Uruguay og Mexico, kjent som «Montevideos mekanisme». Alberto Fernández kan lede an en seier mot de neoliberalistiske kreftene som er ansvarlige for den sosiale katastrofen i Argentina. Allikevel representerer han ikke en revolusjonerende prosess, men heller en mer moderat politisk stemme. Bak det politiske prosjektet Fernández leder har man mer radikale politiske bevegelser, fagforeninger og organisasjoner. I en eventuell Fernandez’ regjering vil disse radikale kreftene befinne seg i en evig kamp for å dytte regjeringen mer mot venstr.